Bygdeting
Bygdeting var i middelalderen det viktigste styringsorganet i bygdene, med en rekke funksjoner. Over tid utvikla de seg til å primært ved domstoler, og de ble ikke avskaffa før i 1927.
De eldste tingene og middelalderen
Ordninga med ting går tilbake til forhistorisk tid, og kan dokumenteres fra vikingtida. Vi vet lite om disse tidlige tingene, og det er først i høymiddelalderen at man får nedskrevne lover som regulerer tinget.Tingene har blitt oppfatta som organer som i stor grad har vokst fram på bøndenes egne premisser, men det er også tydelige tegn på at kongene tidlig gikk inn og styrte utviklinga. I Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 er det tydelig at tinget ikke bare skal være et lokalt selvstyreorgan, men også et organ for statlig styring av landsbygda. Blant annet måtte alle kongelige beslutninger annonseres der for at de skulle være bindene, og det var der sysselmannen utførte våpeninspeksjon. Skatter ble krevd inn på tinget, og det ble også ført forhandlinger mellom sentrale myndigheter og bøndene der. Lokalt var tinget viktig som stedet der kontrakter som kunne påvirke tredjepart ble inngått (jf. tinglysing), som domstol i straffesaker, arvesaker og annet, og som et sted der man kunne komme til enighet i saker som berørte bygdefellesskapet. Mange juridiske saker ble avgjort utafor tinget gjennom domsnemnder, men særlig når det skulle føres vitner i saker var det vanlig at det skjedde på tinget.
Etter svartedauden på midten av 1300-tallet er det tegn til at bygdetingene blir viktigere som lokalt selvstyreorgan, i og med at sentralmakta ble noe svekka. Men utviklinga av bygdetingene forble under sentral kontroll. Det vi ser i noen tilfeller er at bøndene bruker tinget for å organisere aksjoner mot myndighetene, noe som fortsetter ut på 1600-tallet. Blant annet ble det utforma suplikker og klagebrev på tinget.
Dansketida
Det er ikke før på slutten av 1500-tallet at bygdetinget blir omdefinert fra dansk hold. Helt fram til 1604 var Landslova gjeldende rett i Norge, og Christian IVs Norske Lov var i stor grad bare en oversettelse av denne til dansk. Men ved en kongelig forordning fra 1590 ble tinget definert som ordinær domstol i første instans, altså underretten i det nye, hierarkiske rettsvesenet som vokste fram på den tida. Mens domsnemndene tidligere var utnevnt ad hoc, måtte man nå ha en fast bondelagrette på tinget. Bare i mindre arve- og åstedssaker kunne man bruke den gamle ordninga med domsnemnder, og de måtte uansett oppnevnes på tinget. Disse nemndene utvikla seg til en ekstrarett.
Forordninga fra 1590 henger sammen med neste skritt i utviklinga, nemlig innføringa av sorenskrivere i 1591. I utgangspunktet fungerte han som sekretær for tinget, men i løpet av de neste tiåra fikk sorenskriveren en stadig større rolle på tinget, og lagretta ble skjøvet mer til side. I 1634 ble det lovfesta at sorenskriveren skulle være rettens formann og meddommer. I Christian Vs Norske Lov fra 1687 ble sorenskriveren enedommer. Det skulle også utnevnes åtte lagrettemenn, men deres domsmyndighet ble avgrensa, og de fungerte oftest som rettsvitner. I praksis arta det seg ofte litt annerledes, da sorenskriveren ofte lytta mer til lagrettemennene enn det intensjonen i loven tilsa.
Svekkinga av bygdetinget tok til i 1790-åra. Det ble påbudt med ekstrarett i alle straffesaker, slik at disse ikke lenger ble ført på bygdetinget.
Etter 1814
Bygdetingene hadde allerede mista mange funksjoner, og dette fortsatte etter 1814. Innføringa av formannskapslovene i 1838 førte til at formannskapet og etter hvert kommunestyret ble det viktigste organet for kommunalt selvstyre. I 1880-åra kom en ny rettsreform, der det ble innført nye underdomstoler i straffesaker, og etter dette spilte bygdetinget en stadig mindre rolle. Institusjonen ble avskaffa så sent som i 1927.
Organisering
Bygdetingene var opprinnelig organisert som allting. Alle frie bønder skulle da møte. Dette holdt seg lenge, og også etter reformen i 1590 nevnes den menige allmuen som deltakere på tinget. Møteplikten ble avskaffa i Christian Vs Norske Lov fra 1687. Det ble da fogden som administrerte tinget som underrett, mens lensmannen tok seg av andre saker. I noen spesielle tilfeller kunne amtmannen eller lensherren være til stede på bygdetinget.
Rettskretsen, tinglaget, kunne være definert på forskjellige måter. Den sammenfalt ofte med ei skipreide, et herred eller et prestegjeld. Ofte var tinglagene basert på eldgamle områdedefinisjoner. Etter 1600 er tendensen at stadig flere bygdeting blir justert for å sammenfalle med prestegjeldet. Sorenskriverier omfatta flere tinglag, så når sorenskriveren skulle dømme måtte han reise til de forskjellige bygdetingene i sitt område. Det var bøndene som måtte bekoste bygdetinget. Selv om det ikke var noe påbud om et fast tingsted var det vanlig at man hadde det, og det ble også stadig vanligere at bøndene fikk reist ei tingstue.
Hyppigheten av tingsamlinger varierte sterkt. I 1634 ble det påbudt med tingsamling hver måned, men samtidig åpna for annenhver måned sønnafjell, og hvert kvartal nordafjell, i Telemark og i Råbyggelaget. Dette ble gjentatt i en recess fra 1643, men det lot seg aldri gjennomføre i praksis. I Christian Vs Norske Lov fra 1687 hadde man innsett dette, og nøyde seg med å kreve tre samlinger i året som standard, men mulighet for bare to noen steder og bare én lengst nord. På slutten av 1700-tallet ble det igjen forsøkt med månedsting, unntatt i Finnmark.
Kilder til tingets virke
Tingbøkene er den viktigste kilden, og de utgjør en hovedkilde til livet på landsbygda på 1600- og 1700-tallet. De må ofte suppleres med ekstrarettsprotokollene, siden mange saker ble behandla utafor tinget. Tingbøker og ekstrarettprotokoller er tilgjengelige på Digitalarkivet, og en del er også transkribert og trykt.
Før 1600-tallet er tingets aktivitet omtalt i diplom, et materiale som er svært fragmentarisk.
Kilder og litteratur
- Bygdeting i Norsk historisk leksikon.