Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnad«Slottet er setet for statsoverhodet og derfor nasjonens fremste bygning», sier arkitekten og arkitekturhistorikeren Ulf Grønvold, som fortsetter med å framheve rådhusene som symbolske paralleller på lokalplanet: «På tilsvarende måte er rådhuset stedet for det lokale folkestyre, huset som alle borgerne skal ha et eierforhold til, det er deres hus.» Med andre ord: Rådhuset er for lokalsamfunnet det Slottet er for storsamfunnet. Og denne sommeren gjør vi rådhusene og kommunehusene i by og bygd til gjenstand for to måneders dugnad.Som bygningstype har rådhusene og kommunehusene en lang historie. Oslo gamle rådhus er for eksempel fra 1641 og Trondheim gamle rådhus fra 1706. I europeisk sammenheng var særlig 1800-tallet en vekstperiode for rådhusbygninger som lokale signalbygg, noe som hadde sammenheng med den sterke urbaniseringen og industrialiseringen i perioden. Men med noen få unntak – for eksempel Skien rådhus, som sto ferdig i 1894 og Rådhuset i Trondheim, som ble ferdigstilt omtrent samtidig – var det først på begynnelsen av 1900-tallet at en bølge av slike byggeprosjekter vokste fram i Norge. Bærum rådhus (1927-1958) og Haugesund rådhus (1923-1931) er gode døme på dette, og Oslo rådhus – som ble åpnet i 1950 – er kanskje det fremste uttrykket for rådhuset som folkelig palass og sekulært monumentalbygg. I løpet 1960- og 70-årene tok planleggingen og byggingen av rådhus og kommunehus en ny retning. Idealet ble å skape bygninger som kombinerte lokaldemokratiets behov med ulike funksjoner som samfunnshus eller kulturarena. Rådhuset i Mo i Rana fra 1964, trekkes fram av Ulf Grønvold som «typedannende» i denne sammenheng. I løpet av 1970-årene slo denne sammenkoblingen av kommunal administrasjon og kulturtilbud gjennom, og slike kombinasjons-rådhus ble reist på steder som Risør, Leirvik og Førde. Samtidig ble det fortsatt bygget rådhus av mer tradisjonell type, med vekt på politisk-administrative funksjoner, som til eksempel i Hokksund, Lillestrøm og Kongsberg. På wikien har vi en god del bilder av rådhusbygninger fra ulike epoker, men som du ser av denne tabellen mangler vi tekster om en rekke av dem. Vi ønsker også artikler om arkitektene som tegnet rådhuset eller kommunelokalet. Mange framtredende arkitekter har vært i sving. Vi lurer på hvor mange av disse som var kvinner. På wikien har vi funnet to arkitekt-ektepar: Molle og Per Cappelen, som sto bak rådhuset i Kristiansund (1953), og Anna og Jostein Molden, som tegnet Etne rådhus (1968). Flere rådhus har også blitt møtt med offentlig forargelse og kåringer som stygge bygninger; Oslo rådhus har til og med fått den tvilsomme ære å bli betegnet som «Europas styggeste bygning» av en britisk journalist. Slike historier kunne vært spennende å få presentert på wikien. Nesten alle har en mening om sitt lokale rådhus eller kommunelokale.
Smakebiter fra artiklene Hovedbygningen i Munkegata 8, oppført i nyklassisisme i 1787, arkitekt: Caspar Frederik Harsdorff (1735–1799). Foto: Commons:User:Jensens (2007)  Åsta Holth-museet vart opna i heimen hennar på Svullrya i 2004. Bysta utafor vart laga av Skule Waksvik i 1995. Foto: Siri Iversen (2018) Ho vaks opp på finnetorpet Sør-Revholt på Grue Finnskog som den nest yngste i ein stor syskenflokk. Det var trange kår, og som fjortenåring fekk ho sin første jobb som hushjelp. Det var hardt arbeid der klasseforskjellane mellom tenestefolk og arbeidsgjevarar var tydelege. Det var som dramatiker ho byrja, med sitt første skodespel for amatørteater i 1929. Det hadde tittelen I Luråsen, og vart publisert av Noregs ungdomslag. Det kom fleire slike, men i dag er dette ein mindre kjend del av forfattarskapet. Frå 1935 levde ho dels av skrivinga, mellom anna ved å skrive noveller for ukeblad. Særleg i Arbeidermagasinet fekk ho inn ein del. Somme av dei var underteikna med Åsta Paavolainen, slekta sitt finske namn; andre med Åsta Holth etter torpet Sør-Revholt. Ho sa sjølv om skrivemåten: «Visst er Holth eit jålet namn, med den h'en hengt på. Men det var mote den gongen far min forkorta Revholt.». Den første boka ho gav ut var novellesamlinga Gamle bygdevegen frå 1944. Dette er framleis ein klassikar, med nokre av dei finaste finnskogsforteljingane ho skreiv. Som lyrikar debuterte ho i 1946 med diktsamlinga Porkkalafela. Les mer …Smettvevteknikken er ein gamal vevteknikk som held på å verte borte ettersom det er så få som praktiserar han no. Fjærland i Sogn var kanskje den plassen som i ei periode vov mest smettvev. Anne Britt Lotsberg (opprinneleg frå Fjærland) er ein av dei få som held tradisjonen oppe. Bortsett frå omreisande vevarar (Flamsvevinga) og i laugssystemet har veving stort sett vore kvinnene sitt arbeid. Det var særleg naudsynt attende i det sjølvforsynte bondesamfunnet å skaffe seg det meste sjølv. Og det var kvinnene som var ansvarlege for tekstilane. Etter kvart som ein kunne få det ein trong utanfrå, vart bruken av til dømes dei vovne gjenstandane endra. Slik var det med åkle som hadde vore nyttige som sengjeteppe og som «isolasjon» på veggen – no vart dei nytta meir til «pynt». Det synte seg at i Sogn greidde dei ein periode å få i stand ei ganske stor næring innan åkleveving. Det var i Fjærland (og til dels Jølster og Balestrand) dette fann stad. Les mer … |
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 613 artikler og 218 231 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. Les mer... 
Ukas artikkelHarstad kooperative Handelsforening som ble konstituert 30. september 1907, kom til i en periode der den kooperative ide for alvor ble brukt som agitasjonsmateriale for den voksende arbeiderbevegelsen, der vi kan slå fast at Det Norske Arbeiderparti rådde grunnen. Utsalget ble «ved Torvet», men konkursen var et faktum nøyaktig ett år seinere.
Da Leif Olsen og Henry Halsebø skrev artikkelen om Harstad Samvirkelag i boka om forbrukerkooperasjonen i Troms som kom ut i 1996, kjente nok ikke de den hele og fulle bakgrunnen for det som lå til grunn da Jern og metallforeningen i Harstad i februar 1916 drøftet mulighetene for å få organisert et kooperativt innkjøpslag. Det strandet, sies det, fordi fagforeningen hadde dårlig erfaring med et kooperativ som hadde eksistert tidligere. (Leif J. Olsen var formann i styret for – og Henry Halsebø var disponent i det lokale Samvirkelaget da de skrev artikkelen). Frode Bygdnes laga et oppsett om hva som lå til grunn for forbrukersamvirket i Årbok for Harstad 2011, men heller ikke der finner vi noe om foreninga som kom opp å stå i 1907. Og Kristian Steinnes' 100-årsberetning om Harstad fra 2004 har dessverre bommet på en del årstall omkring saken. Årsaken til dette ligger nok i at den gang disse arbeidet med problemstillingene, så var ikke digitaliseringen av lokalaviser kommet langt nok.Les mer... Ukas bilde
|
