Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnad«Slottet er setet for statsoverhodet og derfor nasjonens fremste bygning», sier arkitekten og arkitekturhistorikeren Ulf Grønvold, som fortsetter med å framheve rådhusene som symbolske paralleller på lokalplanet: «På tilsvarende måte er rådhuset stedet for det lokale folkestyre, huset som alle borgerne skal ha et eierforhold til, det er deres hus.» Med andre ord: Rådhuset er for lokalsamfunnet det Slottet er for storsamfunnet. Og denne sommeren gjør vi rådhusene og kommunehusene i by og bygd til gjenstand for to måneders dugnad.Som bygningstype har rådhusene og kommunehusene en lang historie. Oslo gamle rådhus er for eksempel fra 1641 og Trondheim gamle rådhus fra 1706. I europeisk sammenheng var særlig 1800-tallet en vekstperiode for rådhusbygninger som lokale signalbygg, noe som hadde sammenheng med den sterke urbaniseringen og industrialiseringen i perioden. Men med noen få unntak – for eksempel Skien rådhus, som sto ferdig i 1894 og Rådhuset i Trondheim, som ble ferdigstilt omtrent samtidig – var det først på begynnelsen av 1900-tallet at en bølge av slike byggeprosjekter vokste fram i Norge. Bærum rådhus (1927-1958) og Haugesund rådhus (1923-1931) er gode døme på dette, og Oslo rådhus – som ble åpnet i 1950 – er kanskje det fremste uttrykket for rådhuset som folkelig palass og sekulært monumentalbygg. I løpet 1960- og 70-årene tok planleggingen og byggingen av rådhus og kommunehus en ny retning. Idealet ble å skape bygninger som kombinerte lokaldemokratiets behov med ulike funksjoner som samfunnshus eller kulturarena. Rådhuset i Mo i Rana fra 1964, trekkes fram av Ulf Grønvold som «typedannende» i denne sammenheng. I løpet av 1970-årene slo denne sammenkoblingen av kommunal administrasjon og kulturtilbud gjennom, og slike kombinasjons-rådhus ble reist på steder som Risør, Leirvik og Førde. Samtidig ble det fortsatt bygget rådhus av mer tradisjonell type, med vekt på politisk-administrative funksjoner, som til eksempel i Hokksund, Lillestrøm og Kongsberg. På wikien har vi en god del bilder av rådhusbygninger fra ulike epoker, men som du ser av denne tabellen mangler vi tekster om en rekke av dem. Vi ønsker også artikler om arkitektene som tegnet rådhuset eller kommunelokalet. Mange framtredende arkitekter har vært i sving. Vi lurer på hvor mange av disse som var kvinner. På wikien har vi funnet to arkitekt-ektepar: Molle og Per Cappelen, som sto bak rådhuset i Kristiansund (1953), og Anna og Jostein Molden, som tegnet Etne rådhus (1968). Flere rådhus har også blitt møtt med offentlig forargelse og kåringer som stygge bygninger; Oslo rådhus har til og med fått den tvilsomme ære å bli betegnet som «Europas styggeste bygning» av en britisk journalist. Slike historier kunne vært spennende å få presentert på wikien. Nesten alle har en mening om sitt lokale rådhus eller kommunelokale. De siste endringene som er gjort på wikien i forbindelse med sommerdugnaden, finner du på forsiden for rådhus og kommunehus.
Smakebiter fra artiklene Framskåp laga av Skjåk-Ola, frå slutten av 1700-talet. Skåpet var opphavleg frå Nigard Lund i Skjåk. Det er nå på Kunstindustrimuseet i Oslo. Foto: Ukjent Skjåk-Ola, eller Ola Rasmussen Skjåk, (fødd 1744 i Skjåk og død same stad 1803) var snikkar og treskjerar. Han er særleg kjend for stoveinnreiingar med store stuguskåp (framskåp) og anna fast inventar med rik akantusornamentikk. Ei rekkje av arbeida hans er bevarte, og framskåp frå hans hand har i vår tid vore takserte for millionbeløp på antikvitetsmarknaden. Ola Rasmussen er også kjend under namnet Teigroen, etter ein av bustadene han hadde. Han levde ugift livet ut. Skjåk-Ola vart ein tonegjevande utøvar av ein meir prangande interiørstil og ein ny byggjeskikk som fekk gjennomslag i heimbygda hans nettopp i andre halvparten av 1700-talet. Det var ein del av det som har vorte kalla eit kulturskifte i Gudbrandsdalen 1750-1850. Som mange andre stader i landet var dette ei tid med aukande velstand blant gardbrukarane. I Skjåk hadde det samanheng med inntekter av tømmerdrift, og særleg frå ein aukande eksport av byggkorn til kornfattige bygder og til verkssamfunn som Røros, Folldalen og Lesja. Les mer … Faksimile frå Stavanger Aftenblad 20. desember 1938: utsnitt av omtale av Rasmus Løland. Rasmus Løland (fødd 24. mai 1861 i Suldal, død 12. oktober 1907 i Asker) var forfattar og målmann. Mest er han kjend som barnebokforfattar, og som ein fornyar av den sjangeren. Også som organisasjons- og bladmann innan norskdomsrørsla gjorde han seg mykje gjeldande. Han var ein av dei sentrale landsmålsstrategane som tilhøyrde den såkalla Askerkretsen rundt førre århundreskiftet.Rasmus Løland var bondeson, fødd og oppvaksen på garden Løland ved Hylsfjorden, i Sand i nåverande Suldal kommune i Ryfylke.Heilt frå barndomen av var Løland nokså veikhelsa, mellom anna med hjartefeil og nerveproblem. Han budde heime på garden til i vaksen alder, til han flytta til Bergen som trettiåring i 1892. Han reiste til Kristiania tre år seinare, og vart buande der fast frå 1897. Heime hadde hjelpt broren Lars med gardsdrifta, men tungt kroppsarbeid tåla Rasmus dårleg, så han skøytte heller på inntektene med å lage sopelimar og tiner og slikt noko. Da broren hadde overteke garden etter foreldra, vart det avtala at Rasmus skulle «kome på folga», dvs. ha underhald av garden så lenge han levde. Dei rekna ikkje med at han kom til å bli i stand til å forsørgje seg sjølv. Dette var nok bakgrunnen for at han i lokalmiljøet gjekk under tilnamnet Tussen.Da han flytta til Kristiania i 1895, var Løland alt ein etablert og særs produktiv forfattar. Det skal ha vore forlagsredaktøren Bertrand Jensen som fekk Løland til å slå seg ned i hovudstaden. Dei fyrste forteljingane hans hadde kome på prent i 1888, og i 1891 gav Mons Litleré ut den fyrste boka frå Lølands hand, Folkeliv. I 1892 kom heile tre bøker: Skuld og barnebøkene Ungar og Paa sjølvstyr. Året etter kom Skattegravaren, og i 1894 Kor vart det av jola? (barnebok). Alt i alt gav han ut om lag 30 bøker, i tillegg til ei lang rekkje artiklar og forteljingar i blad. Les mer …Kåre Lunden (fødd 8. april 1930 i Naustdal, død 18. juli 2013 i Oslo) var blant etterkrigstidas mest innflytelsesrike historikarar i Noreg. Han vart tidleg i karrieren kjend for sin vilje til å snu om på aksepterte teoriar, og til å stå på sitt i debatten som følgde. Ikkje minst vart han kjend for på fruktbart vis å integrere teori og tenkjemåtar frå andre samfunns- og kulturfag, særleg sosialantropologien, i studiane av det gamle samfunn. Kåre Lunden hadde eit sterkt samfunnsengasjement. Både i historieforskinga og elles hadde han eit grunnsyn som kan seiast å vere nasjonalt, folkeleg og demokratisk.Lunden var son av småbrukar og anleggsarbeidar Ludvik Kristoffersen Lunden og Hilda Simonsdotter Indrekvam. Kåre var nest eldst av fem søsken. Yngste søstera Eldrid Lunden har markert seg som ein nyskapande lyrikar, medan broren Olav Lunden (1937-2011) var lektor. Kåre Lunden vart i 1959 gift med Reidun Tordis Renaas, som var apotekar Les mer … Ragnar Sigvald Skancke (født 9. november 1890 i Ås, død 28. august 1948 i Oslo) var ingeniør og professor ved NTH, og ble under okkupasjonen politiker i Nasjonal Samling. Som kirke- og undervisningsminister i Vidkun Quislings andre regjering sto han sentralt i både kirkekampen og lærerstriden, og under rettsoppgjøret ble han dømt til døden. Han søkte benåding, og fikk støtte fra blant annet noen tidligere studenter, hele 668 prester og noen framtredende personer. Søknaden ble allikevel avslått av Kongen i statsråd. I august 1948 hadde stemninga vendt seg mot dødsstraff, og både Einar Gerhardsen og Jens Christian Hauge hadde blitt motstandere av dødsstraffen. Men for Skancke var det ingen nåde; benådingssøknaden ble avslått mot to stemmer den 27. august 1948. Han ble dagen etter at benådingssøknaden ble avslått, henretta på Akershus festning som sistemann under rettsoppgjøret etter okkupasjonen. Les mer …Randi Andersdotter Solem (fødd 1775 eller 1776 i Tiller, død 27. august 1859 i Strinda) var ein framståande haugianar, men også ein tidleg representant for grundtvigianismen i Noreg. I si fyrste og ivrigaste tid som haugiansk forkynnar i ungdomen var ho kjend som Randi Løvaas. Randi vart religiøst vakt i 1799 under eitt av Hauge sine besøk i Trondheim og omliggjande bygder. Hauge skal ofte ha teke inn på Lauvåsen når han var distriktet. Randi byrja tidleg med å halde oppbyggingar i heimetraktene. Det blir også fortalt at ho gjekk på ski over Dovrefjell for å drive forkynning på Austlandet. I 1802, da ho var 26 år, omtalar Hans Nielsen Hauge Randi som ein «eldste», dvs. ein leiande tillitsperson innan det haugianske venesamfunnet. Ho var ei av fem kvinner av i alt ca. 30 personar som Hauge gav slik status i skriftet hans der dette framgår. Les mer …
Fjell festning (også Fjell fort, Batterie Fjell, Festung Sotra, MKB 11/504 Fjell eller Torden Felix) er et kystforsvarsanlegg på Sotra, Fjell i Øygarden kommune. Anlegget ligger på et høydeplatå over Fjell gard midt på øya. Anlegget ble bygget av den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig og tilhørte den tyske Kriegsmarine og inngikk i Atlanterhavsvollen. Festningen var bygget som et forsvar rundt hovedvåpenet, en trippel 28,3 cm kanon, plassert i et pansertårn med en maksimal rekkevidde på 37 km. Kanonen var opprinnelig en skipskanon fra slagkrysseren «Gneisenau», som hadde tre slike kanoner og disse ble demontert etter at skipet ble skadd etter britisk bombing i Kiel i februar 1942. Festningens hovedformål var å forsvare innseilingen til Bergen, nord og sør for Sotra. Bergen var en viktig by for okkupasjonsmakten, ikke minst på grunn av ubåtbunkeren i Laksevåg. Les mer …  Bislett stadion var hovedarena for skøyteløp og seremonier under vinterlekene i 1952. Foto: Stig Rune Pedersen (2013) De 6. olympiske vinterleker ble arrangert i Oslo fra 14. til 25. februar 1952. Dette var de første olympiske leker som ble arrangert i Norge. Med sju gullmedaljer ble Norge beste nasjon. Arrangementet satte tydelige spor etter seg i byen, i et land der gjenoppbygginga etter andre verdenskrig fortsatt pågikk for fullt. Gamle idrettsanlegg ble opprusta, nye ble bygd og det kom på plass hoteller, deltakerlandsby og annen nødvendig infrastruktur. Hovedarkitekten for nye anlegg var Frode Rinnan, som la vekt på en enkel og funksjonalistisk stil. I Rødkleiva hadde man lenge drevet med alpine grener, men uten noe skikkelig anlegg. Det ble bygd skitrekk, tribuner og annet nødvendig. Publikum ankom både via Sørkedalen og trikken til Lillevann stasjon. Denne stasjonen var ikke innretta for store folkemengder, så da omkring 25 000 mennesker skulle hjem etter den første dagen i anlegget, svikta transportsystemet. Også på Norefjell i Krødsherad kommune ble det arrangert renn i alpine grener. Her sleit man både med overnattingssteder og veiforbindelse. Det ble bygd ny bru over Noresund, og Oslo kommune skjøt inn midler til ny vei fra dalbunnen til anlegget og deler av omkostningene til nytt skitrekk. Buskerud fylke betalte også en stor del av regninga. Mange frykta at det skulle bli en skandale, men anlegget sto klart og fungerte svært bra. Les mer …Rauer, også kalt Rauøy, er en 3 km² stor øy på som ligger rett vest for Engelsviken i tidligere Onsøy kommune i Østfold. Den har gårdsnummer 106 og er den nest største av øyene på Onsøy-kysten. Rauer er helt uten hytter og har lange, helt inntakte strandsoner, og den tilhører rekken av øyer av lavabergarter langs kysten av Østfold. På øyen finnes også rauker. 16. april 2010 ble fem adskilte naturreservat opprettet. Rauer naturreservat ligger på vestsiden og er det største (994 dekar). Bogenlia er det minste (18 dekar), og ligger på østsiden. I juni 2021 ble Rauerfjorden og et område i Oslofjorden som omslutter Missingene vernet som Rauerfjorden marine verneområde. Rauer lå, akkurat som Hankø, under Elingaard på 1600-tallet og var da i bruk som havn, og det ble dessuten dyrket en del korn der. I årenes løp har det vært bosetting på Rauer, Elingaard leide bort jord og beiterett. I 1914 opprettet lokale interessenter en sølvrevfarm nord på øyen, og denne ble drevet til annen verdenskrig begynte. Fra 1913 benyttet forsvaret seg av øyen, og Rauer fort ble lagt der. Det er et av fortene som utgjør Oslofjord festning, og 9. april 1940 ble fem kanonskudd fyrt av mot de tyske skipene som seilte inn Oslofjorden, uten virkning. På slutten av annen verdenskrig opprettet de tyske styrkene en fangeleir for russere her, og etter krigen overtok det norske forsvaret øyen. Rauer var det siste stedet i Onsøy som fikk elektrisitet fra kommunen, den kom først i 1954. Les mer … |
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 700 artikler og 218 372 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. Les mer... 
Ukas artikkelRandi Andersdotter Solem (fødd 1775 eller 1776 i Tiller, død 27. august 1859 i Strinda) var ein framståande haugianar, men også ein tidleg representant for grundtvigianismen i Noreg. I si fyrste og ivrigaste tid som haugiansk forkynnar i ungdomen var ho kjend som Randi Løvaas. Randi vart religiøst vakt i 1799 under eitt av Hauge sine besøk i Trondheim og omliggjande bygder. Hauge skal ofte ha teke inn på Lauvåsen når han var distriktet. Randi byrja tidleg med å halde oppbyggingar i heimetraktene. Det blir også fortalt at ho gjekk på ski over Dovrefjell for å drive forkynning på Austlandet. I 1802, da ho var 26 år, omtalar Hans Nielsen Hauge Randi som ein «eldste», dvs. ein leiande tillitsperson innan det haugianske venesamfunnet. Ho var ei av fem kvinner av i alt ca. 30 personar som Hauge gav slik status i skriftet hans der dette framgår.Les mer... Ukas bilde
Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|
