Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnad«Slottet er setet for statsoverhodet og derfor nasjonens fremste bygning», sier arkitekten og arkitekturhistorikeren Ulf Grønvold, som fortsetter med å framheve rådhusene som symbolske paralleller på lokalplanet: «På tilsvarende måte er rådhuset stedet for det lokale folkestyre, huset som alle borgerne skal ha et eierforhold til, det er deres hus.» Med andre ord: Rådhuset er for lokalsamfunnet det Slottet er for storsamfunnet. Og denne sommeren gjør vi rådhusene og kommunehusene i by og bygd til gjenstand for to måneders dugnad.Som bygningstype har rådhusene og kommunehusene en lang historie. Oslo gamle rådhus er for eksempel fra 1641 og Trondheim gamle rådhus fra 1706. I europeisk sammenheng var særlig 1800-tallet en vekstperiode for rådhusbygninger som lokale signalbygg, noe som hadde sammenheng med den sterke urbaniseringen og industrialiseringen i perioden. Men med noen få unntak – for eksempel Skien rådhus, som sto ferdig i 1894 og Rådhuset i Trondheim, som ble ferdigstilt omtrent samtidig – var det først på begynnelsen av 1900-tallet at en bølge av slike byggeprosjekter vokste fram i Norge. Bærum rådhus (1927-1958) og Haugesund rådhus (1923-1931) er gode døme på dette, og Oslo rådhus – som ble åpnet i 1950 – er kanskje det fremste uttrykket for rådhuset som folkelig palass og sekulært monumentalbygg. I løpet 1960- og 70-årene tok planleggingen og byggingen av rådhus og kommunehus en ny retning. Idealet ble å skape bygninger som kombinerte lokaldemokratiets behov med ulike funksjoner som samfunnshus eller kulturarena. Rådhuset i Mo i Rana fra 1964, trekkes fram av Ulf Grønvold som «typedannende» i denne sammenheng. I løpet av 1970-årene slo denne sammenkoblingen av kommunal administrasjon og kulturtilbud gjennom, og slike kombinasjons-rådhus ble reist på steder som Risør, Leirvik og Førde. Samtidig ble det fortsatt bygget rådhus av mer tradisjonell type, med vekt på politisk-administrative funksjoner, som til eksempel i Hokksund, Lillestrøm og Kongsberg. På wikien har vi en god del bilder av rådhusbygninger fra ulike epoker, men som du ser av denne tabellen mangler vi tekster om en rekke av dem. Vi ønsker også artikler om arkitektene som tegnet rådhuset eller kommunelokalet. Mange framtredende arkitekter har vært i sving. Vi lurer på hvor mange av disse som var kvinner. På wikien har vi funnet to arkitekt-ektepar: Molle og Per Cappelen, som sto bak rådhuset i Kristiansund (1953), og Anna og Jostein Molden, som tegnet Etne rådhus (1968). Flere rådhus har også blitt møtt med offentlig forargelse og kåringer som stygge bygninger; Oslo rådhus har til og med fått den tvilsomme ære å bli betegnet som «Europas styggeste bygning» av en britisk journalist. Slike historier kunne vært spennende å få presentert på wikien. Nesten alle har en mening om sitt lokale rådhus eller kommunelokale. De siste endringene som er gjort på wikien i forbindelse med sommerdugnaden, finner du på forsiden for rådhus og kommunehus.
Smakebiter fra artiklene Venner og studiekamerater fant Dunker kretsen med Johan Sebastian Welhaven, Anton Martin Schweigaard, P. A. Munch og Andreas Munch. De satte verdifull tradisjon, god form og klar tale høyt og så på seg selv som nasjonale og nytenkende. Dunker var bidragsyter til avisen Den Constitutionelle som framsto som et organ for denne kretsen. Han hadde en selvstendig og kritisk samfunnsorientering. Han hadde tidlig en åndsaristorkratisk og konservativ orientering, men hans sterke rettsfølelse og avsky for all tvang førte ham i en mer liberal, progressiv retning. Dunker var svært engasjert i spørsmål rundt unionen med Sverige, konstitusjonen og monarkiets rolle. Hans konservative syn rundt dette ble felt ned i skrivet Om den norske Constitution fra 1845, og dette markerte hans første politiske opptreden. Dunker ville at kongen skule få mer makt og gi ham absolutt veto i alle politiske spørsmål der loven ikke uttrykkelig forbød det. Siden Norges regjeringsform ble definert som «indskrænket monarkisk», holdt Dunker monarkiet for det grunnleggende og mente man burde etablere et «modificeret Enevælde». Han ble derfor oppfattet som «erkerojalistisk» reaksjonær, noe som overhode ikke bekrymret han i det hele tatt. Les mer …
NOKAS-ranet fant sted i Stavanger den 5. april 2004, da Norsk Kontantservice (NOKAS) sin tellesentral i Kongsgata ble rana. Under ranet ble en politimann, Arne Sigve Klungland drept, og et stort antall skudd ble avfyrt på og ved Domkirkeplassen. Ranerne kom unna med omlag 57 millioner kroner, og det meste av dette er på avveie selv om gjerningsmennene ble tatt. I pengeverdi er dette det største ranet i norsk historie. En rekke personer ble idømt straffer opp til 18 års fengsel, og to av de dømte ble ilagt forvaring. I 2010 kom filmen Nokas, regissert av Erik Skjoldbærg. Den gir i all hovedsak et realistisk bilde av hendelsene under selve ranet. Les mer …  Ole Sivertsen Hyrve (fødd i Skjåk 16. mai 1814, død same stad 26. desember 1884) var gardbrukar og politikar i Skjåk og ei kortare periode i Grytten i Romsdalen. Han var ein svært sentral person i Skjåks historie på 1800-talet. Han var leiande innan den liberale fløya i bygda i 1870- og -80-åra, og rakk så vidt å bli leiar i det første venstrelaget i Skjåk det siste året han levde.Ole Sivertsen var fødd og oppvaksen på garden Hyrve i Nordberg sokn i Skjåk. Foreldra var gardbrukarparet Anne Olsdotter og Syver Sylfestsen. Båe foreldra var kjende haugianarar i bygda. Han hadde fem sysken. Eldst var broren Sylvester Sivertson.
I motsetnad til broren Sylvester fekk Ole lite og ingenting av skolegang ut over allmugeskolen. Som nittenåring i 1833 var han nokre månader hjå broren i Christiania for å få litt undervisning. Undervisning vart det mindre av, men dess meir politiske og ideologiske impulsar frå det miljøet av bondetingemenn og liberal intelligentsia som Sylvester Sivertson stod midt oppe i. Les mer … Herlof Oskar Strøm Martinsen (født 5. juni 1901, død 30. april 1976), også kjent som Bil-Martinsen og i skrift H. Martinsen, var bilforhandler på Søvik i Alstahaug kommune, Nordland. Han var innehaver av agentur- og kommisjonsfirmaet H. Martinsen, herunder H. Martinsen Bilverksted, på Søvikstranda. Tidlig i 1920-årene gikk Martinsen inn i bilfaget, hvor han forble gjennom yrkeslivet. Men han drev også som snekker og salmaker. Som bilbransjeaktør la Martinsen grunnlaget for en familietradisjon som kom til å vare i nærmere hundre år: barn og barnebarn ble blant annet bilforhandlere. I ettertid omtales Herlof som en markant bilprofil med støvsky bak seg og som en teknisk vidundermann. For øvrig var Martinsen medgrunnlegger av Sør-Alsten Arbeiderparti samt den første lederen av laget. Les mer … Timms Reperbanes bygninger fra 1876, med Strømsveien i forkant med to personer, og Helsfyr gårds jorder bak de to personene, jorder som i 1895 ble Østre gravlund. Østre Aker kirke i bakgrunnen til venstre. Foto: Olaf Martin Peder Væring/Oslo Museum (1880) Timms Reperbane i Oslo er en fabrikk for produksjon av tauverk, etablert i 1772 av kjøpmann Nils Torgersen med navnet «Christiania Reeberbahne». Torgersen hadde lært faget i England. Reperbanen lå på Vaterland langs Akerselva, men brant ned under Bordtomtbrannen i Christiania 4. mai 1819. I 1856 ble bedriften overtatt av den tyske repslager og seilmaker Wilhelm Timm som også hadde et seilloft i de samme lokalene. Virksomheten lå fortsatt på dette tidspunktet langs Akerselva mot elveutløpet innenfor Slusa på en tomt som var en tidligere bordtomt på en utfylling i sjøen, rett innenfor Nylands kran. Omtrent samtidig ble Nylands Verksted etablert noe lenger ute på samme tomtefylling. Fabrikkens administrasjon holdt til i Dronningens gate 17. Morselskapet Timm AS ble stiftet 26. april 1957 og har hatt produksjon av tauverk til handelsflåten og fiskeriflåten i Slovakia siden 2002. Selskapet var eid av ulike virksomheter relatert til skipsfart fram til det i 2016 ble kjøpt av Wilhelmsen Ships Service som de hadde tatt tett samarbeid med siden 2009. Selskapet har nå adresse i Olav Vs gate 6. I lokalene på Helsfyr er det nå kontorer for ulike virksomheter, særlig innen byggbransjen og brannsikring. Les mer … Reidvintunet (også skrevet Reidvin-tunet) er et friluftsmuseum på Damsrønningen i Hillestad i Holmestrand kommune, nær Hillestad skole. Reidvintunet består av flere historiske bygninger på et 20 mål stort område, som ble flyttet hit 1995-98 fra andre steder i området. Hovedhuset på tunet er Ramberg skole, en skolebygning fra 1893 som er flyttet hit fra Tvillingbro nord for Holmestrand. Her finnes dessuten en staude- og urtehage. Ved Reidvintunet er det også bygget opp et lite stasjonsområde med bygninger fra Holmestrand-Vittingfossbanen og Tønsberg-Eidsfossbanen, som møttes ved Hillestad (strekningene ble begge nedlagt i 1938). En del av den originale jernbanetraseen passerer rett sør for Reidvintunet, og kan ses i terrenget. Damanlegget Møllerdammen er også en del av friluftsmuseet. Les mer …Rauer, også kalt Rauøy, er en 3 km² stor øy på som ligger rett vest for Engelsviken i tidligere Onsøy kommune i Østfold. Den har gårdsnummer 106 og er den nest største av øyene på Onsøy-kysten. Rauer er helt uten hytter og har lange, helt inntakte strandsoner, og den tilhører rekken av øyer av lavabergarter langs kysten av Østfold. På øyen finnes også rauker. 16. april 2010 ble fem adskilte naturreservat opprettet. Rauer naturreservat ligger på vestsiden og er det største (994 dekar). Bogenlia er det minste (18 dekar), og ligger på østsiden. I juni 2021 ble Rauerfjorden og et område i Oslofjorden som omslutter Missingene vernet som Rauerfjorden marine verneområde. Rauer lå, akkurat som Hankø, under Elingaard på 1600-tallet og var da i bruk som havn, og det ble dessuten dyrket en del korn der. I årenes løp har det vært bosetting på Rauer, Elingaard leide bort jord og beiterett. I 1914 opprettet lokale interessenter en sølvrevfarm nord på øyen, og denne ble drevet til annen verdenskrig begynte. Fra 1913 benyttet forsvaret seg av øyen, og Rauer fort ble lagt der. Det er et av fortene som utgjør Oslofjord festning, og 9. april 1940 ble fem kanonskudd fyrt av mot de tyske skipene som seilte inn Oslofjorden, uten virkning. På slutten av annen verdenskrig opprettet de tyske styrkene en fangeleir for russere her, og etter krigen overtok det norske forsvaret øyen. Rauer var det siste stedet i Onsøy som fikk elektrisitet fra kommunen, den kom først i 1954. Les mer … |
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 77 712 artikler og 218 379 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. 
Ukas artikkelRandi Andersdotter Solem (fødd 1775 eller 1776 i Tiller, død 27. august 1859 i Strinda) var ein framståande haugianar, men også ein tidleg representant for grundtvigianismen i Noreg. I si fyrste og ivrigaste tid som haugiansk forkynnar i ungdomen var ho kjend som Randi Løvaas. Randi vart religiøst vakt i 1799 under eitt av Hauge sine besøk i Trondheim og omliggjande bygder. Hauge skal ofte ha teke inn på Lauvåsen når han var distriktet. Randi byrja tidleg med å halde oppbyggingar i heimetraktene. Det blir også fortalt at ho gjekk på ski over Dovrefjell for å drive forkynning på Austlandet. I 1802, da ho var 26 år, omtalar Hans Nielsen Hauge Randi som ein «eldste», dvs. ein leiande tillitsperson innan det haugianske venesamfunnet. Ho var ei av fem kvinner av i alt ca. 30 personar som Hauge gav slik status i skriftet hans der dette framgår.Les mer... Ukas bilde
Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|
