 Utsikt over Christiania havn 1800. Fra Gamle Christiania-billeder. betjente den største importhavna på Østlandet på 1700-tallet. Byen hadde vært et handelssentrum helt siden vikingtiden, men fikk et oppsving i trelasthandelen med blant annet England fra tidlig på 1600-tallet. Flere utenlandske handelsmenn og investorer innvandret til byen i denne perioden og grunnla dynastier som skulle prege byen i flere århundrer; for eksempel trelastfaktoren James Collett som kom hit i 1683. Byen kom til å bli preget av trelasthandelen, men fungerte også som importhavn av luksusvarer ved siden av mat- og nyttevarer som korn og tekstiler. Nevnes kan for eksempel at Christiania var en stor mottager av fargestoffer. Både til den spirende tekstilindustrien på Østlandet, men også til hjemmefarging og til bygninger og interiør. Utvalget fargestoffer nærmest eksploderte rundt midten av århundret. Les mer …
Timms Reperbane i Oslo er en fabrikk for produksjon av tauverk, etablert i 1772 av kjøpmann Nils Torgersen med navnet «Christiania Reeberbahne». Torgersen hadde lært faget i England. Reperbanen lå på Vaterland langs Akerselva, men brant ned under Bordtomtbrannen i Christiania 4. mai 1819. I 1856 ble bedriften overtatt av den tyske repslager og seilmaker Wilhelm Timm som også hadde et seilloft i de samme lokalene.
Virksomheten lå fortsatt på dette tidspunktet langs Akerselva mot elveutløpet innenfor Slusa på en tomt som var en tidligere bordtomt på en utfylling i sjøen, rett innenfor Nylands kran. Omtrent samtidig ble Nylands Verksted etablert noe lenger ute på samme tomtefylling. Fabrikkens administrasjon holdt til i Dronningens gate 17. Morselskapet Timm AS ble stiftet 26. april 1957 og har hatt produksjon av tauverk til handelsflåten og fiskeriflåten i Slovakia siden 2002. Selskapet var eid av ulike virksomheter relatert til skipsfart fram til det i 2016 ble kjøpt av Wilhelmsen Ships Service som de hadde tatt tett samarbeid med siden 2009. Selskapet har nå adresse i Olav Vs gate 6. I lokalene på Helsfyr er det nå kontorer for ulike virksomheter, særlig innen byggbransjen og brannsikring. Les mer …
 Portrett av Philip Pedersen, 1930-tallet. Foto: Oslo Museum, Byhistorisk samling (født 11. mai 1889 i Kristiania, død 4. mai 1951 i Bærum) var lærer og seinere direktør på yrkesskole, og direktør ved Norsk Teknisk Museum. Han var Arbeiderparti-politiker og dypt religiøs. Han var sønn av handelsborger og salmaker Justus Pedersen (1860–1928) og Elisabeth Andersson (1862–); begge svenskfødte. I hjemmet ( Bjergstien 4c) lærte han om kristendommen, og «lyste [seinere] opp når han talte om mor og far og barndomshjemmet». Han begynte på Kristiania tekniske skole og etter å ha blitt ferdig her i 1912, ble han ansatt som lærer i maskinfag ved KTS i 1914. I 1915 gifta han seg med Elin f. Blom (1888–1971). Ekteparet bosatte seg på Lysaker og hadde to døtre. Les mer …
 Hauk Abel fotografert ca. 1920. Foto: Jens Carl Frederik Hilfling-Rasmussen/Oslo Museum (født 21. april 1869 i Førde, død 12. desember 1961 i Oslo) var skuespiller, mest kjent i samtiden som karakterkomiker, hovedsakelig tilknyttet Nationaltheatret, men han var også med i flere filmer. Hauk Aabel var født i Førde, hvor faren var distriktslege. I 1876 flyttet familien til Nord-Aurdal i Valdres, da faren fikk legestilling der. I første halvdel av 1880-tallet var Aabel elev ved Latinskolen i Drammen, hvor moren kom fra, mens resten av familien fortsatt bodde i Valdres. Aabel gjennomgikk Krigsskolens nederste avdeling, og ble sekondløytnant 1892. Han begynte å studere jus, men avbrøt studiene for å bli skuespiller. Hauk Aabel debuterte på Christiania Theater i 1897 som seminarist Pedersen i Hulda Garborgs Rationelt Fjøsstel. Han ble fast ansatt der i 1898. Les mer …
 Foto: Leif-Harald Ruud (2019) er et strøk i Oslo, mellom Tøyen og Vålerenga, preget av eldre bebyggelse fra 1800-tallet, særlig trehusbebyggelse. Kampen er i dag en del av Bydel Gamle Oslo. Forfatteren Thorbjørn Egner (1912-1990) vokste opp på Kampen, i Normannsgata 5. Plassen foran Kampen kirke bærer fra 1992 navnet Thorbjørn Egners plass. Egner har gitt uttrykk for at oppveksten på Kampen har inspirert forfatterskapet hans.
Begrepet kampegutt er tradisjonelt et kallenavn til en mannsperson fra Kampen, av den grunn har også Kampen Janitsjarorkester fått kallenavnet Kampegutta. Det faktum at skøytekongen Knut «Kupper'n» Johannesen kalte seg kampegutt, satte i gang en diskusjon som fortsatt pågår. Han vokste opp i Hertug Skules gate, og i dag er det en gjengs oppfatning at denne ligger på Tøyen. Ikke desto mindre blir begrepet Nedre Kampen titt og ofte brukt om kvartalene mellom Åkebergveien og Kjølberggata, og ikke bare av eiendomsmeglerbransjen. I rodeinndelingen for Gamle Oslo, som det finnes peker til i kildelisten, er alle gatene innenfor triangelet Hagegata, Borggata, Åkebergveien og Kjølberggata tillagt Kampen.
Terrenget egnet seg ikke for jordbruk og tidlig bosetning, men funn av stridsøkser, sverd og hodeplagg for strid tidlig på 1800-tallet på løkkeeiendommen Utsikten datert fra perioden 850-950 tyder på at det var bosetninger her i vikingtiden. Dette bekreftes også av et funn av et sverd under bakgårdsarbeider i Trysilgata 7 i 2011.
Utover på 1200-tallet var det etablert en gård i området med det topografiske navnet Berg, med tomtegrenser i vest til Tøyengårdene, i nord til Kjølberggårdene (i dag Lille Tøyen) og i øst til Valle. Gården hadde mange partseiere, særlig blant geistlige og bedrestilte borgere, og mye av jorda ble utparsellert til disse for dyrkning av egne jordbruksvarer. Området fikk derfor etter hvert navnet Bergsløkkene. Etter reformasjonen i 1537 ble eiendommen krongods og lagt under ladegården, mens mye av jord var bortforpaktet. Les mer …
 Våningshuset på Øvre Grorud gård, nå Grorudveien 13. Foto: Stig Rune Pedersen Grorud, gnr. 94 i nåværende Oslo kommune, er en matrikkelgård i tidligere Aker herred, Østre Aker sogn. Den eksisterer ikke lenger som gårdsbruk, men utgjør nå en del av strøket eller drabantbyen Grorud i Oslo. Arealet, der det iallfall fram til 1960-åra fremdeles fantes jorder og havnehager, er nå dominert av boligblokker, industri og annen næringsvirksomhet, med små eldre villastrøk innimellom.
Gården har gitt navn blant annet til Bydel Grorud, Groruddalen, Grorud kirke og en rekke andre steds- og institusjonnavn. Våningshuset til det som ble Øvre Grorud gård (gnr 94 bnr. 196) ligger i dag i Grorudveien 13. Det er fra 1830-årene og er det eneste som er igjen av denne gården.
Grorud har en historie som strekker seg langt tilbake i middelalderen. Den eide store områder, og lå ved Gamle Trondheimsvei, sentralt i forhold til det som alltid har vært en av hovedferdselsårene inn til Oslo. Les mer …
 Brugata 1 sett fra Brugata. Brugata 1 i Oslo er en bevaringsverdig femetasjes hjørnegård bygd i 1893–1895. Det opprinnelige formålet med bygningen var å drive bakeri. Et synlig spor etter dette er en uforholdsmessig stor rundpipe i bakgården. Dette bakeriet måtte gi opp driften etter nokså kort tid. Seinere har det både vært utleieleiligheter og en mengde små og større bedrifter her. Folkekinematografen ble åpnet i 1905 av Carl Otto Severin Gladtvet, i andre etasje. Her jobba også sønnen Ottar Gladtvet som maskinist og altmuligmann - han ble seinere kjent som filmregissør. På 30-tallet rommet husets andre etasje Gunerius kafé, som var et samlingssted for NKU-ere. [1]
Karen Gledje åpna i 1907 Storgadens Modeforretning i bygningen.Folketellingen for 1943 viser at det på det tidspunktet under krigen var ti leiligheter i denne gården, med til sammen 35 beboere. En ettroms på 16 kvadratmeter kostet på den tida 24,30 i måneden, mens husleia for en 6-roms var 168,66 kroner i måneden. I tillegg til leilighetene fantes det her hele åtte butikker, fire kontorer, en kafé, to lagerlokaler og ett verksted. Les mer … | 
