| Om Slektshistorie
|
 Slektsrekke fra Haug på Toten. Slektshistorie (genealogi, slektsforskning, slektsgransking) er en hjelpedisiplin innen historiefaget som går ut på å dokumentere sentrale begivenheter i personers livsløp (som fødsel, ekteskap og død) og slektskapsbånd mellom forskjellige personer.
I Norge er det heller få som driver med slektshistorie på et profesjonelt nivå, men i enkelte andre land er slektshistorie en anerkjent vitenskap. Slektshistorie er imidlertid populært som hobby, og interessen har ikke blitt mindre i forbindelse med at sentrale kilder som folketellinger og kirkebøker har blitt tilgjengelige på internett.
Selv om fokuset i lokal- og slektshistorien er noe forskjellig, er det mange berøringspunkter. Lokalhistorisk forskning vil ofte være personorientert vel så mye som prosess- eller sektororientert. Norge har også historisk sett et bosetningsmønster der slekt spiller en betydelig rolle; gårds- og slektshistorie er sterkt knytta til hverandre ikke minst på grunn av odelsretten. Kildegrunnlaget for lokal- og slektshistorie vil ofte være sammenfallende. De to disiplinene har derfor mye å hente hos hverandre, både gjennom overlapping og gjennom å utfylle hverandre med bakgrunnsstoff. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Fra folketellinga 1801 for Grip på Nordmøre. Foto: Digitalarkivet Slektshistoriske kilder er kilder som benyttes i arbeidet med slektshistorie (slektgransking, genealogi). De mest brukte slektshistoriske kildene er, foruten muntlige kilder, kirkebøker, folketellinger og manntall. Dette skyldes ikke minst at kirkebøkene og mange av folketellingene er tilgjengelige på internett, hovedsakelig i Digitalarkivet. Andre kilder, som skifteprotokoller, pantebøker og tingbøker kan være vel så nyttige. For 1600-tallet er lensregnskapene og fogderegnskapene mye brukt. I tillegg til disse primærkildene finnes det også mange sekundærkilder, som gårds- og slektshistoriske verk, tidsskrifter, personalhistoriske verk med mer.
I artiklene om de enkelte kildetypene, som det lenkes til fra denne artikkelen, står det mer informasjon som kan være til nytte for å få mest mulig ut av kilden, bli kjent med fallgruver og så videre. Les mer …
 Sverre Halbo, portrett fra slektsboka Toreid-ætten fra Romerike, som Halbo sjøl førte i pennen. (født 25. desember 1899, død 27. juli 1991) var jurist, slektshistoriker og humanetiker, høyesterettsadvokat fra 1929. Han er kanskje mest kjent for å ha skrevet slektsboka Toreid-ætten fra Romerike, om ætta fra garden Toreid i Blaker. Han var et foretaksomt menneske, og hadde mange verv i organisasjoner og foreninger, i tillegg til at han var formann i bygdeboknemnda for Aurskog og Blaker. Les mer …
Mange som bur i Sunnhordlandsbygdene er etterkomarar frå dei norske storættene, eller adelsættene, som levde i denne landsdelen for 500–600 år sidan; Sunnhordlandsættene. Det er ætter som har sine røter langt tilbake, nokre heilt tilbake til den gamle lendermannstida. I Sunnhordland Årbok 1939 kommenterer Rasmus Høyland i ein artikkel som denne artikkelen byggjer på:
«Dette synest også i stor mun å ha sett sitt merke på mange ættegreiner ned gjenom tida. Og me kan vel sjå her òg noko av det verde som både arv og ættekjensla har å segja for folk.»
Ikkje minst for ein ættegranskar kan det vera stor stas og gje status i miljøet om han eller ho kan knyta slekta si til desse gamle adels- eller bondeættene. Les mer …
 Einar Hovdhaugens gravminne på Venabygd kyrkjegard. Foto: Chris Nyborg (2015) Einar Hovdhaugen (fødd 26. februar 1908 på Hovdhaugen inst i Venabygda i Ringebu, død 1. juli 1996) var bonde, organisasjonsmann, politikar og lokalhistorikar i Gudbrandsdalen.
Hovdhaugen tok over heimegarden 30 år gamal. Han hadde betydelege kulturelle og samfunnmessige interesser. Han hadde regionale og nasjonale verv både i Bondelaget og Bondepartiet, m.a. som generalsekretær for partiet i åra 1946-49 og stortingsrepresentant 1958-1969. Her sat han i kyrkje- og undervisningskomiteen og fekk der utvikle kulturinteressa.
Hovdhaugen var mellom anna med i Landbruksrådet, Kringkastingsrådet, styret for Riksteateret, Teaterkomiteen av 1960, Folkeskolekomiteen av 1964, Vogt-komiteen og Nobel-komiteen. Les mer …
Ordet slekt ( slegt, slægt), f, er etter Falk & Torp (1906) et innlånsord i sen gammelnorsk tid, dvs omkring 1300 og senere på 1300-tallet, fra middelnedertysk slechte, «herkomst, slegt, familie», også geslecht. Ordet kommer samtidig eller tidligere i svensk släkt ( slägt), gammelsvensk släkte, og finnes i hollandsk geslacht «slekt, art», i gammelhøytysk gislachti «slekt, stamme, art, egenskap» og i høytysk Geschlecht. Sammenlign gammelhøytysk slahta «slekt, art», gammelfrisisk slachte «preg, slekt», middelnedertysk slacht «art», gammelhøytysk gislaht «velartet», og høytysk ungeschlacht «plump». Etter tidsforholdet kan man neppe avlede begrepet slekt av betydningen «preg» i middelnedertysk geslacht, gammelfrisisk slachte, men må knytte til germansk *slahan. «slå inn på en viss retning». På samme vis hører gammelirsk slicht «avkom, slekt» til sligim «slår». Grunnbetydningen av slekt synes således å være «art», som naturlig kan ha utviklet seg av det verbale begrep «ta en viss retning». Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
| Kategorier for Slektshistorie
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
_med_familie.jpg)