 Oskar Braaten på Kolbotn stasjon i 1933. Foto: Akershusmuseet (født i Kristiania i 1881, død i Trysil i 1939) var forfatter av romaner, noveller og skuespill.
Oskar Braaten ble født i Sandakerveien 12 på Sagene i Kristiania. Moren, Berte Marie, var alene med ham og søsteren Hanna Matilde. Faren, Hans Oskar Haakensen, emigrerte til Amerika før Oskar ble født. Oskar gikk på Sagene skole, i et område og i en tid med mange fabrikketableringer, og ble som forfatter kjent for svært realistiske skildringer av miljøet han vokste opp i.
I 1910, 29 år gammel, ga Braaten ut sin første novellesamling, Kring fabrikken. Rett etter - i 1911 - kom skuespillet Ungen. Sammen med Den store barnedåpen fra 1925 er disse Braatens to mest kjente verk.
Gjennom virkelighetsbeskrivelsene i bøkene drev han samfunnskritikk - mange av bøkene forteller svært dystre historier om fattigdom på Oslos østkant. Diktningen hans var for en del på vikadialekt, og kan betegnes som en form for «heimstaddiktning». Nesten all handlingen foregår i et lite område langs Akerselva. Les mer …
 Kart over Kristiania 1887. I Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886. ble tidligere kalt Torshaug, noe som også er lokal uttale. Det er både navnet på en gård, et sogn og et strøk i Oslo. Torshov ligger i Bydel Sagene, nord for Grünerløkka og Lilleborg. Torshov ligger også øst for Akerselva og strøket Sagene. Det strekker seg østover mot Torshovdalen og Torshovbekken og mot nord til Sandaker. Den vestlige delen av Torshov består av et industriområde langs Akerselva og hører på mange måter sammen med industriutbygginga på Sagene. Den østlige delen av Torshov er en forstadsbebyggelse med løkker og småhus som ble innlemmet i byen i 1878. Bystyret kjøpte omfattende områder på Torshov i 1916 og vedtok byggingen av Torshovbyen 29. juni 1917. Bygginga tok åtte år og kostet 34 millioner kroner og resultatet ble det største komplekset med leiegårder for arbeiderklassen som ble bygd i byen. Den gav plass til 1762 leiligheter med husrom for omlag 7000 mennesker. Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 26. april 1961: Utsnitt av nekrolog over Anna Sethne. Anna Cathrine Sethne (født 25. desember 1872 i Drammen, død 26. april 1961 i Oslo) var overlærer på Sagene skole i Oslo fra 1919 til 1938, og regnes for å være en av de viktigste drivkreftene i utviklingen av den moderne skole. Anna Sethne tok lærerinneeksamen i 1891. Hun begynte sin lærerkarriere i hjembyen ved Bragernes folkeskole, før hun i 1897 begynte ved folkeskolen i hovedstaden. Her var hun resten av yrkeskarrieren, mellom 1919 og 1938 som overlærer ved Sagene skole. Før det var hun med på opprettelsen av Lakkegata skole i 1900.
Sethne hadde tidlig kontakt med Helga Eng og fikk gjennom hennes arbeid og virke viktige impulser og kjennskap til de pedagogiske ideene hvor barns virkelighetsoppfatning og erfaringer ble satt i sentrum. Sethne mente elevene lærte best når de jobbet selv med stoff som interesserte dem, og at dette ville frigjøre barnets skapende krefter. Hun var tilhenger av den såkalte arbeidsskolen med en aktivitetspedagogikk der elevene skulle ta større del i læringsprosessen, såkalt reformpedagogikk. Et viktig element i denne var at den ansvarlige læreren for en klasse skulle følge denne gjennom alle de syv folkeskoleårene som klasseforstander, og kunne disponere en stor del av timeplanene, noe som muliggjorde ekskursjoner og lignende der hvor læreren fant faglig hensiktsmessig. Sethne ble en skarp kritiker av den tørre kunnskapsformidlingen fra kateteret. På 1930-tallet samarbeidet hun tett med barnepsykologen Åse Gruda Skard. Hun samarbeidet også med bibliotekar ved Deichmanske bibliotek, Rikka Deinboll, om utviklingen av skolebibliotekttjenesten.
Sethne var samtidig aktiv i organisasjonslivet, blant annet som medstifter av Norges Lærindeforbund i 1912 og som formann fra 1919-38. Hun redigerte også tidsskriftet Vår skole fra 1911 til 1941, og var medlem av en rekke skolekommisjoner. Les mer …
 Utsikt fra Linderudsletta 15a. er et strøk i bydel Bjerke, nordøst i Oslo. Området grenser i nord til Lillomarka, i vest til Linderud, i sør til Alna, i øst til Bredtvet og Kalbakken. Området ligger på en del av det som var gården Linderud, krongods fra middelalderen. Strøket har navn etter gården Veitvet, en gård som omkring 1700 ble bortbygsla til Linderud.Det som i manns minne er husket som Veitvet gård er Veitvetplassen, nord for krysset Sletteløkka/Rødtvetveien. Dette var opprinnelig en husmannsplass under Veitvet, senere Linderud gård. To på folkemunne kjente personer som bodde her i begynnelsen av 1900-tallet var Emma Veitvet (Olsen) og Ole Veitvet (Hafsten). Ved siden av å drive jordbruk på Veitvet var de gårdsarbeidere på Linderud. Da Ole Hafsten og kona Kaia drev Veitvet, var det 5-6 melkekyr, et par griser og høner på Veitvet og cirka 10-15 dekar dyrkbar jord. I 1933 bygslet familien Schanche Veitvetplassen av Linderud og begynte gartneri her. Etter krigen kjøpte Schanche eiendommen av familien Mathiesen på Linderud. Veitvetplassen står oppført på Byantikvarens liste som bevaringsverdig. Les mer …
 Nydalens Compagnie omkring 1878. Arbeiderne har stilt seg opp foran Væveri A fra 1864, arkitekt Peter Høier Holtermann. ble opprettet på initiativ av Adam Severin Hiorth og Oluf Nicolai Roll i 1845 som et bomullsspinneri under navnet Nydalens Bomuldsspinderi. Firmaet var i drift fra 1847. Det første interessentskapet besto ellers av fogd Ole Gjerdrum i Aker og Follo og grosserer Hans Gulbranson. Hiorth var bedriftens første fabrikkbestyrer og satt som direktør fram til 1860. Garnet ble snart etterspurt, i 1852 ble det oppført et garnblekeri og i 1856 ble bedriften utvidet med et nytt spinneri som doblet produksjonskapasiteten og arbeidsstokken kom opp i 450 ansatte. I 1858 ble Peter Petersen (1821–1896) først disponent og fra 1867 direktør som han var fram til sin død. I 1864 ble driften utvidet nok en gang, denne gang med et veveri, Væveri A, arkitekt Peter Høier Holtermann. Firmaet ble aksjeselskap fra 1867 under navnet Nydalens Compagnie og var samme år blant initiativtakerne til stiftelsen av Akerselvens Brugseierforening. Driften ble ytterligere utvidet, og i tillegg til spinneriet og veveriet omfattet bedriften renseri, farveri, blekeri og trykkeri. Parallelt med denne prosessen økte også antall ansatte, og i 1909 var Nydalens Compagnie Norges nest største arbeidsplass, med over 1000 ansatte. Les mer … | 
