Jordbruksvatninga på Østre Toten tok så smått til i mellomkrigsåra, då grønsaksdyrkarane i Totenvika la ned vassledningar og pumpa opp vatn frå Mjøsa. På slutten av 1960-talet kom dei fyrste felles vatningsanlegga, og i 2010-åra kan om lag 40.000 dekar jordbruksareal vatnast. Dette utgjer over 1/3 av det samla jordbruksarealet i kommunen og heile 9 % av det samla vatna arealet i Norge. Åkervatninga på Toten kom med elektromotoren og vasspumper med stor kapasitet. Men behovet for vatning har vori her støtt, avhengig av jordsmonn, kva ein dyrkar og varierande nedbør frå år til år. Graset treng vatn etter fyrsteslåtten, for å få i gang att veksten så det blir god avling av håa. Potetene lyt ha vatn utpå seinsommaren, når knollane tek til å vekse. Og skal du vera sikra ei god grønsakavling, lyt det vatn til. Forsommartørken, tørkeperioden vi ofte har føre jonsok, har frå gammalt ofte vori skjebnesvanger for avlinga både av korn og av andre vekster. Les mer …
 Augusta Mjøen som ung. Bildet henger på Gjøvik gård. Ingeborg Augusta Mjøen (født 1834 på Oppdal, død 1924 på Gjøvik gård) var husfrue i over 60 år på Gjøvik gård. Hun ble gift med statsagronom/brukseier Niels Hansen (1824-1904) i 1857, de bodde fire år på Haugsrud i Romedal før de flyttet til Nedre Gjøvik, som gården het opprinnelig. De fikk sju barn, deriblant Jon Alfred Mjøen, Inga Volckmar, Alf Mjøen og Reidar Mjøen. Dette var en svært kulturinteressert familie, der musikk og teater var en viktig del av tilværelsen. Alle barna var musikalske. Augusta var husfrue og en elsket mor og bestemor.
Augusta var datter av lensmann Jon Mjøen og Helene Schøien og vokste opp på Oppdal. 15 år gammel fikk hun reise til fru Lindemanns privatskole, seinere kalt Meyers privatskole, i Davik i Nordfjord. Hun var der i ett år og fikk undervisning i blant annet regning, geografi og historie, før hun ble konfirmert høsten 1850. Så fikk hun ett og et halvt år i Christiania for «at gaa videre i Sprog og Musik», som hun sier det selv i sine erindringer. Hun fikk undervisning i fransk og tysk av professor Athmer og sang og piano av hans kone og svigerinne, forteller hun. I Christiania møtte hun igjen sin barndoms lekekamerat og slektning, Bjørnstjerne Bjørnson. Han var søskenbarn av hennes mor og de hadde vært ofte sammen som barn. I Christiania gikk de i teater og besøkte slektninger som tanta Maren Spindler og familien Nordraak, Bjørnsons familie. Da Augusta begeistret skrev til faren sin at hun ble invitert til å prøvelese for teaterdirektør Carl Borgaard, ble Christiania-oppholdet brått avsluttet. Faren var redd hun skulle gå til scenen. Les mer …
 Diakonisse Louise Norberg.
Fra Diakonissehuset nr. 10 desember 1932. (født 26. januar 1867 på Fødselsstiftelsen i Kristiania, død 26. november 1932 i Kristiania), senere kjent som Louise Norberg, utdannet seg til diakonisse ved Lovisenberg sykehus, og arbeidet blant annet som menighetssøster i Sagene menighet. Louise ble tidlig satt bort til en familie på Gjøvik, og i folketellingen 1870 er hun pleiebarn hos Netta Norberg (f 1829 i G[a]usdal). Her kalles hun «Lovise Olsen», i motsetning til etternavnet pleiemoren og to av de fire andre barna bærer. Forklaringen er trolig at folketelleren ga henne patronymet til Nettas forsvunne mann, Ole Ellingsen Norberg, som bemerkningen i folketellingen 1865 viser: «(S/L: 68/1) Manden har vært fraværende i lang tid». Tellingen viser at det var trange kår hun kom til, Netta hadde fire egne barn og mottok fattigunderstøttelse. Neste gang Gjøviks befolkning igjen ble tellet, fem år senere, bor familien trolig fremdeles på samme sted, i gård nummer 1 i «Qvartal 112», «Ved Stranden». Denne gangen har Louises fornavn blitt byttet om, i tillegg til at hun igjen har fått patronymet Olsen. Denne gangen sies det som tidligere nevnt at faren er ukjent, men at han forsørger henne. Sett i lyset av innførselen i kirkeboken kan dette forstås som at hun forsørges av Giebelhausen. Les mer …
 Den gamle prestegarden i Rendalen, der Samuel Mandall bodde. Foto: Fra Øvre Rendalen: gårdenes og slektenes historie. (født 2. juni 1748, død 4. juni 1843), i Rendalen også kjent som «Gammel-Samuel», var sokneprest i Rendalen i åra 1787-1827. Han var en svært populær prest i bygda, fordi han var omgjengelig, dyktig og opptatt av bygdas interesser: Han sørget for restaurering og nybygg på prestegarden, og var opptatt av fattig- og skolevesen, men var også opptatt av å styrke «sedeligheta» i bygda. Han er skildret skjønnlitterært av Jacob Breda Bull i de to romanene Hr. Samuel og Hr. Samuels rike, der han er hovedperson. Herr Samuel var født på Søgarn Låke i Nannestad, og var sønn av sekondløytnant Jens Samuelsen Mandall (1729-1806) og Anna Munch Grüner. Både moren og faren hans var prestebarn: Morfaren var sokneprest i Romedal Peter Christian Jenssen Grüner, mens farfaren var sokneprest i Nannestad Samuel Mandall. Onkelen hans Fredrik Grüner Mandall (1727-1802) ble dessuten sokneprest i Sørum. Familien flyttet til garden Brattvoll i Romedal i 1752. I 1764 flyttet de så videre til Granberg i samme bygd. Les mer …
 Portrettfoto av Sigrid Undset. Foto: E. Rude (1932) Sigrid Undset (født 20. mai 1882 i Kalundborg i Danmark, død 10. juni 1949 på Lillehammer) regnes blant Norges fremste forfattere på 1900-tallet. Hun fikk Nobelprisen i litteratur i 1928, og er den kvinnelige, norske forfatter som er best kjent i utlandet. Hun er særlig kjent for sine beretninger lagt til middelalderen, ikke minst Kristin Lavransdatter. Hun markerte seg også som katolsk konvertitt.
Sigrid Undset var datter av arkeologen Ingvald Martin Undset og Anna Marie Nicoline Charlotte Gyth, svigerinne til filologen Sigge Pantzerhielm Thomas og tante til arkeologen Charlotte Blindheim.
Moren var fra Kalundborg, hvor også Sigurd Undset ble født. Hun var den eldste av tre søstre, og vokste opp sammen med dem i Kristiania. Hun sto svært nær sin far, og han trakk henne aktivt inn i sitt arbeid som arkeolog. Farens innstilling til vitenskap og forskning førte til at hun tidlig utvikla en skepsis mot den til tider naive framtidstroen som prega mange, og mot alle former for populærframstillinger. Hun var bare elleve år da han døde, men han satte svært dype spor i hennes personlighet og syn på verden. Hun skildra selv forholdet til faren i erindringsboka Elleve år. Les mer …
 Utsyn over Lesjaskog frå Mølmshaugen til Nørdre Høe 2004. Tragedien på Lesjaskog seinhaustes 1957 er ei hending som gjorde eit djupt inntrykk på mange menneske. Dei to små barna til Sigrunn (1930-2010) og Syver Mølmshaug (1927-2010), Berit (akkurat fylt 5 år) og Hans Petter (knapt 3 år) forsvann frå heimgarden og vart ikkje attfunne før etter to veker.
Ungane gjekk frå Mølmshaugen i to-tida om ettermiddagen 22. november for å sjå til faren. Syver og ein arbeidskamerat dreiv med skogsarbeid om lag 400 meter frå garden, på sørsida av Rauma og til venstre over Haugabrua, som ikkje hadde rekkverk og som ungane måtte krysse. Det var ein ettermiddag med snø i lufta, og det blir som kjent tidleg mørkt på denne årstida. Les mer …
 Kvinnelista publisert i Lillehammer-avisa Dagningen 27. september 1928. Kvinnelista i Skjåk 1928. Til kommunevalet i Skjåk hovudsokn i 1928 vart det stilt ei eiga, rein kvinneliste. Den kom i tillegg til to partipolitiske alternativ, nemleg Bondepartiets liste og «Småbrukernes og arbeidernes liste», som var ei samlingsliste for Venstre/Radikale Folkeparti og Arbeidarpartiet. På båe desse var det oppført berre menn.
Kandidatane på kvinnelista var Guro Tråstad, Tora Bræk, Torø Hørven, Tea Kummen, Live Moen og Ragna Viken Når ein går nærare inn på kven kvar einskild av dei var og kva bakgrunn dei hadde, blir det openbert at dei representerte eit kvinnealternativ på tvers av partipolitiske og sosiale skiljeliner i bygda.Ved valet fekk kvinnelista ei einaste stemme, og den vart forkasta. Dei som stod på lista hadde altså ikkje ein gong røysta på seg sjølve. Ein kunne såleis bli frista til å tolke tiltaket som ein spøk. Les mer …
 Innsida av eit typisk avlettjønn frå Skjåk. Merk rutemønsteret, som er så karakteristisk for avlett- eller jønnbrødjønn i nyare tid. Foto: Hans P. Hosar eller avlettor, òg kalla tynnbakels nokre stader, er ein type tynne og sprøe kaker laga av ei røre av vatn, fløyte/ rømme og mjøl og blir i våre dagar ofte steikte i krumkakejarn — eller nokre stader i litt tjukkare utgåve i gorojarn. I tidlegare tider vart jønnbrøda steikte i grua, så dei riktig gamle jønnbrødjønna (avlettjarna, tynnbakelsjarna) har oftast svært lange skaft. I nyare tid har jønnbrødjønna vorte tilpassa kjøkenkomfyren, så dei nyare jarna ser ut på lag som vanlege krumkakejarn eller vaffeljarn utvendig. Les mer … | 
